Gaupelos i Grane

(klikk på kart for å forstørre)
I går fikk gaupa som lå i granefjellet en skikkelig luftetur på ettermiddagen, etter at ringen var tett og posterne var på plass gikk to hundeførere løs på oppgaven som skulle vise seg å være over middels tøff. Bratt og løs snø gjorde bestigningen av litjmoholten til en prøvelse.
På toppen fant vi dagleie og hundene var rimelig ivrig på å komme seg avgårde, etter 150 meter østlig retnig fant vi ut at det var bare å slippe bikkjene. Ailo og Ask gikk rett i los, kanskje ikke så rart for det skulle vise seg at gaupa lå 100 m ned i berge, og enda har den ikke gitt tegn til å flytte på seg!
Fjellets formasjon gjorde det slik at hunden ikke kom seg ned der gaupa har gått, undertegnede gikk ned på avsatsen der hundene sto for å kontrollere hva som har skjedd. Som antatt har gaupa kastet seg utafor en skrent på 3-4 meter, her ville ikke hundene utafor og en hjelpende hånd ble tildelt Ailo.
Hunden gikk "amok" 30 meter lengre bort på ei ny hylle, ganske forståelig siden hunden antagelig fikk øye på gaupa som lå og "trykte" på avsatsen. Da hunden ble for nærgående klatret gaupa opp og over litjmoholten med begge bikkjene i helene (Ask hekta seg på når gaupa kom opp) - For et spetakkel det ble nedover lia, kunne godt forestille meg at det var morro å sitte på post på nordsia:-)

Hundeførerne kan vel i etterpåkloksakpens navn ha gjort ting litt annerledes, (jeg sov ikke godt i natt!) men hvem kunne ha anelse at gaupa lå på en avsats 50 meter ned i flåget helt i ro? Vi var rimeligsikker på at den skulle kaste seg videre ned i dalen for så evt. klatre opp, men gaupa gjorde bare en lite slynge ned på noen avsatser. Konklusjon: vi burde ha satt en hundefører på toppen av åsen, ikke begge på samme side... en erfaring rikere ble vi hvis det er noe trøst.

Spenningen skal bevares i en god stund til, gaupe klarte ikke etter dette å riste av seg hundene, vi smilte bredt på toppen der vi sto i håp om å få høre den berømte "gjenklangen" av en 30-06 eller 6 mm PPC ljome i fjellet? Men akk nei, en av posterne fikk se katten på ca 300 m og han mente den var 4 meter lang - det forklarer tempoet på katten! Vi hadde siste postrekke som et håp men vi visste fra før av at det var en del "hull" i den rekken siden vi ikke var akkurat fullt mannskap denne dagen.
Riktig nok smatt gaupa forbi disse postene også, nå ble gode råd dyre. Trugene som jeg lånte av en jaktkompis har aldri løpt så fort etter dette, nå handlet det om å klare å skjære av losen lengre nord, dette var absolutt siste utvei!

Med håret fastfrosset i lua og blodsmaken i munnen entret vi bilene og kjørte de 6-7 km nordover som krevdes for en mulig avskjæring. Det er ingen ideel situsjon å poste på sparket, mange x-faktorer som ikke kan kontolleres under slike omstendigheter, men vi gjorde vårt beste og ting så gaske så lyst ut.
Det gikk i retingen vi satt så muligheten skulle kanskje by seg? Vi som holder på med denne type jakt er evige optimister, det ble med optimismen denne gangen og, gaupa var nok nærmest undertegnede på slutten av dagen, ca 300-350 m rundt svingen kryssa hunden veien i gaupesporene. Surt der og da men vi hadde mange lyspunkt på denne reisen, hundene samjaget som en drøm, det var spenning så det holdt denne dagen! Ask er tydligvis frisk igjen! Vi fikk oss en lærepenge vedrørende uttaket osv.. med andre ord, timene var overhode ikke brotkastet!

Denne dagen kan vi leve lenge på tross alt!